Kristine


Forsiden Facebook Følg meg Om meg


Kilimanjaro - Summit Night


Inne i teltet kler jeg på meg alt jeg har av klær med unntak av en flisgenser. Den legger jeg i dagstursekken sammen med to flasker vann og litt mat. Når alt er pakket og klart går jeg til matteltet. Jeg har ikke matlyst og de små frosne muffinsene som serveres sammen med kjeks og te frister absolutt ikke. Kakao er det tomt for. Etter en stund begynner vi og gå. Jeg er kvalm, noe som begynner å bli vanlig. Etter en stund tenker jeg at jeg burde spise. Mat bruker alltid å hjelpe på kvalmen. Jeg tar frem en ingefærkjeks, som jeg har hørt skal hjelpe på kvalmen. Jeg tar en tygge av kjeksen og holder på å kaste opp. Bare å ha kjeksen i munnen gir meg brekninger. Jeg må faktisk spytte ut kjeksen for å unngå  spy. Det er ikke det at å kaste opp er så ille, men at jeg sliter nok som det er med å få ned mat om jeg ikke skal måtte spise den flere ganger. Til slutt spiser jeg kjeksen i 20 små tygger, da holder den seg nede. Etter en stund spiser jeg en til i 20 tygger den også. Men så greier jeg ikke mer. 

I starten er det bratt så er det flatt og så er det en jevn stigning. Det erhelt mørkt og lyset fra hodelykten, min og alle andre sin er alt jeg ser. Bak meg er det en rekke av lys på vei oppover fjellet. Fremfor meg er det også en lang rekke av lys på vei oppover fjellet. Det er demotiverende å se lysene ovenfor oss gå lengre og lengre unna og det virker uendelig langt opp. Alle må gå på en rekke. Det er ikke lov å gå ut av rekken og det er ikke lov til å lukke øynene eller sove. Reglene gir absolutt mening men likevel blir jeg sint hver gang jeg får tilsnakk. I ettertid tenker jeg at det var mangel på mat og søvn som gjorde det. Der og da føltes det som om guidene ikke hadde noen forståelse for hvor slitsomt det var for oss som ikke var vandt til det. 

Føttene mine har akkurat blitt varme etter en time. Det er en deilig følelse og jeg blir litt mindre bekymret. Vi fortsetter å gå, og stopper først når noen skal på do. Etter dette blir føttene mine bare kaldere. Jeg krøller tærne, strekker dem ut, krøller dem og strekker dem ut konstant i flere timer. Når vi stopper sier jeg fra at tærne mine er kalde og jeg ikke får varmen i dem. Guidene begynner og sparke meg i fotene. Det er vondt men samtidig håper jeg at det skal funke. Jeg får følelsen litt tilbake i den ene foten. Tærne er ikke like numne lengre. 

Så fortsetter vi å gå. Det er iskaldt, vinden blåser kraftig og jeg lengter etter le for vinden. Hendene begynner å bli kalde gjennom et par tykke vinter hansker. Tærne blir bare kaldere og kaldere fra dette tidspunktet og utover. Neste gang vi stopper er jeg så bekymret for tærne at jeg vil snu. Jeg tenker at å nå toppen av fjellet ikke er verdt helsen og at det har vært en fin tur uansett. Jeg snakker sammen med Mikael som har sagt at hvis jeg vil snu så gjør han det sammen med meg. Men jeg vet han vil fortsette. Vi hadde lovet hverandre før vi dro at hvis en ville snu så skulle den andre fortsette. Jeg vil ikke ødelegge turen hans bare fordi føttene mine er kalde så jeg minner han på det forrige løftet vårt. Han har ikke lyst til å la meg gå ned alene men går med på det til slutt. Vi snakker sammen med guiden og han mener jeg heller burde fortsette. Etter en lang diskusjon får jeg lov å gå ned og guiden roper på en annen guide som skal ta meg med ned. Jeg sier hadet til Mikael og han begynner å gråte. Jeg sier det går bra og at vi sees nede i campen. Det er tøft å si hadet. Alt føles så mye mer på fjellet på en måte. 

Guiden som skal ta meg med ned vil ikke ta meg med ned. Han mener at jeg blir raskere varm av å gå opp enn ned. Jeg tenker at det er varmest i soveposen hvis jeg vil varme føttene. Han mener solen vil komme opp snart og nå meg på fjellet før den når meg i campen. Dessuten er jeg halvveis. Klokken er da ca. 3. Jeg orker ikke krangle mer til slutt, jeg er for trøtt og vi går etter resten av gruppen. Etter 10 minutter tar jeg igjen Mikael. Han hulker fortsatt. Jeg roper "Hei Mikael. Kan du gi mæ vannflaska?". Han stopper opp og bryter ut av rekken. Da får han kjeft av guiden og han blir bare sint og kjefter tilbake. Han venter på meg og blir ekstremt glad for å se meg. Guiden kommer opp bak oss og sier strengt til Mikael at han kan slutte å gråte, at jeg er tilbake. 

Vi fortsetter å gå og jeg er så trøtt og sliten. Tærne er fortsatt kalde. Jeg går og halvsover. Øynene mine glir igjen og jeg åpner dem bare innimellom for å se hvor jeg går. Jeg greier ikke holde dem åpne. Der går jeg og sjangler i halvsøvne oppover fjellsiden. Guidene legger heldigvis ikke merke til det, selv om mange andre får tilsnakk for soving. Jeg er sint og irritert fordi det ikke finnes tegn på at solen skal stå opp. Det tar flere timer før vi ser en liten lysstripe langs horistonten. Jeg er bekymret for tærne. Begge føttene føles stive under men jeg forsetter å gå. Jeg stopper og spiser en giflar, den også i bittesmå biter av gangen, og det er vanskelig å holde den nede. Etter lang tid kommer solen opp, men den varmer ikke noe spesielt og jeg blir fortsatt ikke varm på føttene. Når solen er kommet helt opp begynner vi å se toppen og også nærme oss den. Jeg begynner å bli sliten. Høyden tar på kroppen i form av pust, hodepine, kvalme osv.

Guiden har sagt vi er 20 minutter unna toppen. Etter en time er vi nesten der. Det er ca. 50 høyde meter igjen men bena mine vil ikke mer. Lårene mine har av en eller annen grunn blitt fulle av syre. Jeg går 5-10 meter og setter meg ned. Så går jeg 5-10 meter til og setter meg ned. Guiden blir utålmodig og tar sekken min. Jeg fortsetter med 5-10 meter av gangen og guiden kommer og tar stavene mine. Han tar meg i hånda og drar meg oppover, tvinger meg til å gå sakte med små skritt av gangen. Det går fremover. Mange av de andre i gruppen kaster opp rundt oss. Hun ene vrenger ut noe som er en blanding av gult og grønt. Jeg er glad det ikke er meg. Noen andre får oppmerksomheten til guiden og jeg går de siste meterne til toppen selv. Mikael er allerede der. Han sitter på bakken og jeg slenger meg ned ved siden av han. Der ligger vi, jeg i armkroken hans på bakken. Vi får beskjed om å ikke sove og etter en stund setter vi oss opp for å se rundt oss. 

Mikael minner meg på at han hadde lovet meg noe om jeg nådde toppen. Jeg håper så inderlig han har tatt med seg en cola. Han vet jeg elsker cola. Isteden begynner han å snakke om at vi har vært sammen i 6 år og at vi greier alt sammen, at turen er enda et eksempel på det. Han tar frem en liten svart boks. Inne i boksen er det en forlovelsesring. Jeg sier selvfølgelig ja. Dette hadde jeg absolutt ikke sett for meg selv om jeg hadde både snakket og tenkt på det. Men jeg var sikker på at Mikael ikke hadde tenkt tanken engang. Vi snur oss mot resten av gruppen og forteller dem de gode nyhetene. De gratulerer oss og hjelper oss med å ta noen bilder, men vi er så slitne at vi ser sinte ut på bildet selv om vi er glade. Mikael ville egentlig gjøre det større og få noen til å filme det, men det føltes så staget at han til slutt valgte å ikke gjøre det. Det gjør meg ikke noe fordi jeg likte at det var et privat øyeblikk mellom oss to. 

Vi er på dette tidspunktet på Stella Point som er oppå fjellet. Det er en liten høydekant litt lengre bort som telles som det høyeste punktet selv om vi allerede er oppe på flaten. Vi bestemmer oss for å ikke gå til den lille kanten ettersom den er kun 150 meter lengre opp og utsikten ikke er fantastisk uansett. Mikael har hatt pusteproblemer hele natten. Vi har gått i nesten 26 timer i strekk uten søvn. Jeg har så sure lår at jeg sliter med å gå. Den siste lille biten skal ta 45 min. Men det er porter tid, det vil si det tar sikkert en og en halv time hver vei. For ikke å snakke om at vi må ned til campen og pakke sammen og gå ned to camper til. Jeg vet at hvis jeg går videre får jeg ikke bære min egen sekk, jeg vil bli leid som en liten unge opp mot skiltet. Det føles ikke verdt det, og det føles ikke rett og komme dit når jeg ikke får gjøre det selv, på egne ben. Jeg vet jeg kan klare det, men greier ikke å finne motivasjon til å gjøre det, det føles ikke verdt det. 

Turen ned er lang, det går ikke like raskt med råtne lår. Jeg må stoppe hele tiden. Etter å ha vært på vei ned i flere timer når vi endelig campen. Siden vi er nede noen timer før de andre har vi tid til å slappe av litt. Vi legger oss inne i teltet, men det er så varmt at jeg får hodepine og føler meg uvel. 

Siste del kommer snart. 













 

Inside the tent I put on everything I have of clothes, except from one fleece. I put it in my daypack together with two bottler of water and some food. When everything is ready I leave for the food tent. I don't feel like eating and the small frozen cupcakes served with cookies and tea are far from tempting. We are out of hot chocolate. After a while we start walking, I am feeling sick as usual. After a while I think I should eat,  food usually helps with the nausea. I take out a ginger biscuit that I have heard will help against nausea. I take one bite of the cookie and almost throws up. Only the feeling of having the biscuit in my mouth makes me want to vomit. I have to spit the cookie out to avoid vomiting. It is not that it is so bad throwing up, but I am struggling enough as it is to get food into my system. In the end I eat the cookie in 20 small chews, it was the only way I could eat and make it stay down. After a while I eat another cookie, this one also in 20 chews, but then I can't eat anymore. 

In the beginning the ascend is very steep and then slows a little bit. It is completely dark and the headlight, mine and everyone else's is all I can see. Behind me there is a line of lights going up the mountain. In front of me there is a long line of light going up the mountain. It is demotivating seeing the lights in front move further and further away, it seems too far. Everyone has to walk in one line. It is not allowed to step out of the line and it is not allowed to close the eyes or sleep. The rules are absolutely fine, but still I get angry every time they remind me. Now I believe it was the lack of sleep and food that caused me to be especially irritable. There and then I felt like the guides had no understanding of how tiring it was for us who was not used to being there. 

My feet have just become warm after one hour of walking. It is a nice feeling and I become less worried. We continue to walk and stop only for a short time when someone needs the toilet. After a while my feet starts becoming colder again. I curl my toes, stretch, curl and stretch over and over for hours without any improvement. The next time we stop I tell the guide that my feet won't become warmer. He starts kicking my feet. It hurts, but at the same time I hope for the best. I get slightly warmer in one of them, the toes less numb. 

We continue to walk. It is freezing and the wind is strong, I long for somewhere to hide from the wind. My hands are becoming cold through a thick pair of winter gloves. My toes becomes colder and colder. The next time we stop I am so worried about my toes that I want to turn around. I think that reaching the top of the mountain is not worth my health and that it has been a nice trip anyway. I talk to Mikael who had said that if I turned around he would too. But I know he wants to go on. We had promised each other before the trip that if one turned around the other had to continue. I don't want to ruin it for him just because me feet are cold so I remind him of the promise he has made and that he has to continue. He does not want to leave me alone, but agrees in the end. We talk to the guide and he thinks I should continue. After a long discussion I am allowed to go back down and he calls out for someone to take me back down. I say goodbye to Mikael and he starts to cry. I do everything I can to hold back to not make it worse. I want him to go on. I say I will be fine and that I will see him in the camp. It is hard saying goodbye. Everything feels very dramatic on the mountain. 

The guide who is supposed to take me down the mountain does not want to take me down. He believes I will warm up quicker continuing up than going down. I believe it is warmest in my sleeping bag if I want to warm my feet. He thinks the sun will come up and reach me sooner further up than down. I am halfway and the time is 3 in the morning. In the end I am tired of arguing, too tired so we continue after the rest of the group. After about 10 minutes I catch up with Mikael. He is still crying. I shout "Hey Mikael! Can you give me my water bottle?". He stops and goes out of the line and is yelled at by the guide and he gets angry and yells back. He waits for me and is extremely happy to see me. The guide comes up behind us and tells Mikael strictly that he can stop crying, I am back. 

We continue to walk and I am so tire. My feet are still cold. I am walking half asleep. My eyes are going shut and I open them only every now and then to see where I am going. I can't hold them up anymore. There I am, walking up the mountain looking like a drunk sailor. The guides don't notice, even if a lot of the others are being told to not sleep. I am angry and annoyed because there is no sign that the sun is coming up, even though the guides told me it would soon. It takes hours before there is even a sign that the sun will come up, a thin line of light along the horizon. I am worried about my feet. Both feels stiff, but I continue to walk. I eat a small cinnamon bun, also in small pieces at a time and it is hard to hold it down. After a while the sun comes up, but it does not make it warmer to begin with and my feet are still cold. We can finally see the top and that we are getting closer. I am tiring quickly. The altitude is making it tough to breathe, giving me a headache and nausea. 

The guide says we are only about 20 minutes away from the top. After one hour we are getting close. It is about 50 meters left, but my legs are no longer working. My thighs have for some reason become full of lactic acid. I walk 5-10 meters and sit down. Walk 5-10 more meters and sit down. The guide is getting unpatient and takes my backpack. I continue with the 5-10 meters at a time and he comes back, grabs my poles and my hand and start pulling me towards the top one small step at a time. I am moving forward. Many of the others are throwing up around us. One girl is puking something yeallow and green. I am happy it is not me. Somebody else get help from the guide and I walk the few meter that is left on my own. Mikael is already there. He is sitting on the ground and I slump down next to him. There we are, me in his arms on the ground. We are told not to sleep and after a while we sit to look around. 

Mikael reminds me that he had promised me something if I reached the top. I hope that it is a bottle of Coca Cola. He knows I love it. Instead he starts talking about us being together for more than 6 years and that we can do anything together, the trip being another example. He takes out a small black box. Inside there is an engagement ring. I say yes, of course. I had not pictured it even if I had talked about it and thought about it. I was sure Mikael had not even thought about it. We turn towards the rest of the group and tell them the good news. They congratulate us and helps us take a photo, but we are so tired that we look unhappy even though we are happy. Mikael wanted to propose with someone filming it, but it felt so staged that he chose not to. I like it, because that made it a private moment between the two of us. 

At this point we are at Stella Point which is over the edge on top of the mountain. There is a little ledge that is counted as the highest point even if we are on top of the flat area. We decide not to walk there, because it is about 150 meter further up and the view is not great anyway. Mikael has had breathing issues all night. We have walked for almost 26 hours without sleeping. My thighs are dead and I struggle to walk. The last part is supposed to be 45 min but that means more likely one and a half hour each way. And then we have to come back down, pack our stuff and go down two camps. I know that if I continue I won't be allowed to carry my own backpack, I will be held in the hand like a small girl towards the sign. It does not feel worth it, and it does not feel worth it coming there if I am not doing it by myself on my own feet. I know I can make it, but I can't find the motivation to do so. 

The way down is long, it is slow on dead legs. I have to stop all the time. Mikael waits patiently with me. After having been on our way down for hours we finally reach camp. Since we are back in the camp before everyone else we have time to relax a bit. We lay down inside the tent, but it is so hot I get a headache and feel ill again. 

Last part will be up soon. 

 


Kilimanjaro - Day 4 - Barranco Wall


På dag fire våkner jeg med vondt i halsen og i kroppen. Jeg er snørrete og føler jeg hadde fått tidenens forkjølelse over natten. Mikael som hadde vært dårlig dagen før er i kjempeform. Ting har altså snudd over natten. Jeg er i dårlig humør fordi jeg vet dagen er tung og at den skal starte ganske hardt med Barranco Wall. På målingen av oksygen i blodet får jeg 93 mens Mikael får 87 som er nesten 10 lavere enn dagen før. Det er merkelig siden han føler seg i kjempeform mens jeg føler meg helt forferdelig. Det er vanskelig å puste og jeg blir tungpustet av nesten alt jeg gjør. Vi kan allerede se mange fargede prikker på vei opp veggen. Der opp skal vi tenker jeg litt frustrert etter å ha gledet meg til denne dagen også føler jeg meg så sliten. 

Vi begynner etterhvert å gå og det føles tungt. Etterhvert som vi kommer videre blir jeg liggende bakerst, mye fordi jeg stoppet en gang for å fikse noe og lot alle gå forbi da. Også senere på stedene der det bare er plass til at en person skal passere av gangen blir vi stående og vente fordi ingen av porterne stopper for å slippe oss frem. Til slutt kommer guiden vår og roper ned at vi skal komme etter men fortsatt stopper ingen. Etter lang tid kommer vi oss frem. Det er mange i gruppen som synes denne etappen er vanskelig på grunn av terrenget. Mange av de fra England har nok aldri opplevd noe lignende. For meg er ikke selve terrenget problemet, det er formen. Jeg føler meg heldigvis bedre når kroppen kommer i gang. Vi bruker omtrent dobbelt så lang tid på veggen som det vi skal. Det blir noen ganger alt for mange pauser og for lange pauser. Når vi endelig når toppen nyter vi utsikten og tar noen bilder. Utsikten er av dalen vi kom fra og litt til, men for det meste er det bare skyer å se. Det føles deilig å være ferdig med veggen, men likevel er vi ikke halvveis med dagen engang. 

Nervene begynner å komme med tanke på hvor sliten jeg er og jeg vet at jeg bare får sove i et par timer til kvelden før jeg skal fortsette å gå. Og da skal jeg gå enda lengre i strekk. Jeg lurer på hvor jeg skal hente styrken fra. Jeg vet det er mest psykisk og at jeg bare må presse meg selv, men jeg begynner likevel å tvile litt på hvor energien og styrken skal komme fra. Mat får jeg fortsatt i meg men ikke så mye som jeg burde. Jeg spiser mindre til sammen på en dag enn det jeg gjør i Norge på enkelte dager. Det, selv om jeg forbrenner minst det dobbelte. Likevel vil ikke maten ned og når den er nede gjør den opprør hele tiden. 

Etter lang tid kommer vi oss til neste camp. Jeg husker ikke mye fra turen dit, men vet at vi gikk mye opp og ned rundt foten av toppen. Det begynner å bli sent på ettermiddag når vi kommer dit. Vi spiser og gjør oss klare til å gå til neste camp igjen. Til den campen der vi skal sove i et par timer før vi begynner å gå mot toppen. Jeg blir overraskende lite påvirket av høyden denne dagen takket være dagen før, det er bare den lille hodepinen av og til og den generelle følelsen av å være sliten og uvel. Vi går oppover en slak bakke i rundt to timer. Jeg ser en haug og vi alle tror at alt vi skal gjøre er å nå toppen av den og at der vil campen være. Etter mye gåing kommer vi frem til haugen og der er det ingen camp bare en til dal. Guiden peker på en stor klippeformasjon på andre siden av dalen og sier at der er campen. Igjen lurer jeg på hvordan jeg skal komme meg dit. Det begynne å bli veldig kaldt. Solen er på vei ned. Etter å ha gått opp på andre siden av dalen er det bare en liten bakke igjen. Bakken er bratt også. 

Til slutt kommer vi frem til campen. Utrolig nok er jeg blant de første som når frem. Jeg skriver meg inn og begynner å ordne klart. Klokken er allerede 19 på kvelden. Maten er klar klokken 20. Vi er bak skjema. Guiden kommer inn i teltet og sier at vi skal begynne å gå klokken 23.00 fordi han mener at vi trenger lengre tid enn det som er vanlig og at vi må komme oss i seng etter maten. Jeg er ikke overrasket over at vi trenger mere tid. Med 25 stykker der nesten alle skal tisse til forskjellige tider osv. tar alt lengre tid. Med kalde føtter og nerver går jeg og legger meg. Jeg legger dunjakken min inni soveposen rundt føttene, men får ikke sove. Jeg er bekymret for hvordan det skal gå når vi skal fortsette i kulden midt på natten når jeg ikke får fotene varme inni soveposen engang. Ikke lenge etter banker det i teltet. På tide å stå opp igjen, men jeg er fortsatt våken og føttene mine er enda kalde. 

Fortsettelse følger...












 

On day 4 I wake up with a sore throat and an aching body. I have got a runny nose and I feel like I have gotten a really bad cold over night. Mikael who had been feeling terrible the day before is now feeling great. Tables have turned. I am in a bad mood because I know the day is going to be hard and it is starting very hard with the Barranco Wall. On the measure of oxygen in our blood I get a 93 while Mikael get a 87 which is almost 10 lower than the day before. It is weird since he is feeling great while I feel terrible. It is hard to breathe and I get short breathed from everything I do. When I look at the wall I can see coloured dots going up. We are going there I think frustrated after looking forward to this day and now feeling so tired. 

After a while we start to walk and it feels hard. After a short while I am in the back, mostly because I stopped to fix something and let everyone pass. Also because later there are places where only one person can pass at a time and I am standing there with some of the others waiting to pass because the porters does not stop to let us pass. Eventually our guide comes back and shouts for us to get going, but still no one is stopping. After a long time we get passed the point. A lot of the people in our group think of this part as very hard because of the terrain. Many of the people from England have probably never experienced anything similar. For me it is not the terrain but my shape in general on this day. Luckily, I feel better when I get warm and going. We use about twice as long as we are supposed to. There is to many breaks and too long breaks. When we finally reach the top of the wall, we enjoy the view and take pictures. The view is of the valley we came from and some more, but for the most part the only thing we can see is clouds. It feels nice to have finished the wall, but at the same time we are not even halfway of the distance we are to travel that day.

I feel nerves coming because I am very tired and I know that when I get to camp I can only sleep for a little while before I have to continue. And then walk even further. I wonder about where I will get my strength from. I know the challenge is mostly psychic and that I just have to push myself, but I start to doubt a little bit about where I will get my strength from. Food, I am still eating, but not as much as I should. I eat less in one day than what I usually eat back home on some days. Even though I am burning at least twice the amount. Still the food does not want to go down and when it is in my stomach it fights to get back up. 

After a long time we get to the next camp. I can't remember much from the way there, but I know we walked a lot up and down along the foot of the top. It is already becoming afternoon when we get to the camp. We eat and get ready to leave for the next camp again. To the camp where we get to sleep a few hours before we start the summit. I am surprised that I am not as affected by the altitude this day, thanks to the day before. It is just the little headache and the general feeling of being unwell and tired. We continue up a sleek hill for about two hours. I can see a hill and we believe the camp to be on top of it But on top of it there is nothing but another valley. Our guide points to a big shape of the mountain with cliffs and rocks thrown everywhere. It is on the other side of the valley. He says camp is there. I wonder how I will get there. It is getting cold and the sun is setting. After coming up on the other side of the valley there is only a small hill left. It is steep too. The last part went better than I thought it would. 

Eventually we get to camp. Unbeliavable enough I am among the first to reach it. I sign the book and start to get the tent ready. The clock is already 7 in the evening. At 8 the food is ready. Before 9 the guide enters the food tent and tells us he wants to start earlier because he thinks we will spend more time than planned. We are already behind schedule. He wants us to start at 11. I am not surprised that we need more time. With 25 people where everyone is peeing at different times, etc. everything takes very long. With cold feet and nerves I go to bed. I put my jacket in my sleeping bag around my feet, but I can't sleep. I am worried about how it is going to go, when we are continuing in the cold and I can't get my feet warmed up inside my sleeping bag. Not long after there is a knock on the tent. Time to get up again, but I am still awake and my feet are still cold. 

To be continued...

 


Kilimanjaro day 3 - Barranco camp


Etter å ha spist på Lava Tower begynte vi nedstigningen mot campen. Guiden vil ha oss raskt avgårde for at vi ikke skal være nede i dalen for mye når solen går over kanten og skyggelegger dalen. Kroppen føles litt bedre etter å ha spist men, det er ikke enkelt å få i seg mat. Selv om vi har spist er vi alle utrolig slitne. Det kjennes på kroppen at vi er høyt oppe. Vi begynner å gå og ikke lenge etter kan vi se campen. Vi tenker at det ikke er lenge igjen og vi vil være i campen før vi vet ordet av det. Så feil kan man ta. Vi gikk i flere timer for å nå campen. Og når vi endelig kom frem var solen allerede på vei ned og vi alle var slitne og i dårlig form etter den stor stigningen og nedturen. Mikael hadde hatt en lang dag. Tidligere på dagen før vi nådde matteltet var vi på vei ned en dal. Nesten på bunn av dalen snakket vi om å flytte inn i leiligheten når vi kom tilbake til Trondheim. Vi snakket om den nye senga som skulle bli levert dagen etter at vi kom tilbake. Plutselig setter Mikael igang med å hulke. Han vet ikke hvorfor han skriker, men det er noe med tanken på den nye senga i forhold til der han var da. Det varer lenge også. 

Senere når vi skal signere for oss i campen er Mikael fortsatt skikkelig dårlig og vil kaste opp. Han signerer seg inn og går bak huset for å spy. Han nekter meg å være i nærheten fordi han skal spy. Jeg tenker at jeg vil være der for han men skjønner at han vil ha litt tid for seg selv. Etterhvert  går jeg og gir han vannflasken. Han kaster opp frokosten. En merkelig omelett. Så blir alt bedre for han. Det begynner å bli kaldt allerede fordi solen er på vei ned. Vi går og fikser teltet og blir hentet til å spise raskt etterpå. Man kjenner høyden godt på kroppen selv om det føles bedre å ha gått ned. Igjen er det utrolig slitsomt å gå til doen noen få meter unna oppå en liten oppoverbakke på 5 meter. Bare å rette på soveposen er slitsomt og jeg blir andpusten. Hele situasjonen føles absurd. Jeg har aldri følt meg i så dårlig form før. 

Kroppen er spent på hvordan det skal bli å gå oppover dagen etter. Første etappe neste morgen er den berømte Barranco Wall. Men jeg er i godt mot fordi jeg vet det er mange som har det verre enn meg. Og jeg skulle jo helst ønske det gikk litt lettere for Mikael. Endelig sovner jeg etter en lang stund. 




After eating at Lava Tower we started descending towards the camp. The guide wants us to get going because he does not want us to stay in the valley too long when the sun is going down and the valley will be covered in shadow. My body feels a bit better after I have eaten, but it is not easy to eat. Even after I have eaten I am very tired. The altitude is influencing my body quite a lot. We start to walk and not long after we can spot the camp. In only a short time we will be at camp I think. I am very wrong. We walked for hours to get to camp. And when we finally made it the sun was on it's way down and we were very tired and feeling very sick from the ascend and the descend. Mikael had had a long day. Earlier he had been walking an valley and talking about positive things like moving into an apartment when coming back to Norway and the fact that our new bed would arrive the day after. Suddenly, Mikael is crying, full on sobbing. He does not know why he is crying but it has something to do with the thought of the new bed compared to where he was at that point. It lasts a long time too. 

Later when we are signing in at the camp Mikael is still feeling really sick and wants to throw up. He signs in and walks behind the house to throw up. He says he does not want me around. I want to be there for him but at the same time understands that he wants some time alone. After a while I go and give him his water. He throws up his breakfast. A weird omelette. Then everything is better. It is getting cold because the sun is going down. We get our tent ready and are gathered for food right after. The altitude is influencing the body even though we have descended. Again it is tiring to simply walk the few meters to the toilet which is a few meter away on a small hill. Simply arranging the sleeping bag makes me breathless. The whole situation feels absurd. I have never felt like my fitness has been that bad before. 

Inside the tent I feel excited for how it is going to go the day after. Først part the day after is the famous Barranco Wall. But I am motivated because I know there is many who is doing worse than me. And I wish that it would be easier for Mikael. Finally I fall asleep. 

 


Kilimanjaro Day 3 - Lava Tower


Denne dagen var veldig lang og tung spesielt for Mikael og det er derfor også veldig lite bilder fra dagen. Men jeg skal fortelle hva som skjedde og hvordan løypen var. Denne dagen var til for å bli avklimatisert. Det vil si vi skulle gå oppover, høyere enn vi hadde vært tidligere for så og gå ned igjen til nesten samme høyde som vi startet på. Jeg står opp med den vanlige morgenkvalmen og vet at jeg må få i meg litt mat så raskt som mulig. Jeg har begynt å ane at jeg blir kvalm hver gang jeg ikke har spist på en stund og tvinger derfor i meg en neve nøtter før frokost. Frokosten er som vanlig, hovedsaklig får jeg i meg kakao, litt toast og alt jeg klarer av havregrøten som ikke er havregrøt. Jeg klarer som oftest en halv liten skål noe som tilsvarer en cup ca. Ikke mye altså. Selv om matlysten fortsatt eksisterer er det en kamp om å få ned noe som helst mat.

Etter frokost er det tid for helsesjekk, vi er alle litt smånervøse og redd for å få beskjed om at vi må gå ned igjen. Alle blir kalt frem til teltet en etter en for å få målt oksygennivået i kroppen. Målingen skjer ved at de setter en liten dings på fingeren. Guidene vet at ingen av oss er i spesielt dårlig form så de gjør ikke mere enn å måle oksygennivået på dette tidspunktet. Mikael går inn før meg og kommer ut med 97 av 100 og er storfornøyd med det. Jeg kommer ut med 95 og er fornøyd med det. For å måtte snu måtte man ha rundt 50 eller mindre.  

Vi begynner å gå etter en stund. Denne dagen går det fint i begynnelsen, mens vi går slakt oppover. Jeg prøver å se etter det såkalte Lava Tower og får vite at vi skal oppover mot en stor stein langt fremme. Det første partiet er veldig slakt og egentlig bare en veldig lang vandring. Vi bruker likevel veldig lang tid. Problemet med en så stor gruppe er at hvis en person i gruppen må på do så må hele gruppen vente. Ved den store steinen får jeg vite at vi skal videre i flere timer og at vi er rundt halvveis. Etter noen timer med gåing møter vi på et legeteam bestående av to kvinner. På dette tidspunktet ha vi gått gjennom noen små daler, litt opp og ned. Legene sier de skal møte oss senere i leiren, de skal bare løpe avgårde og se til en annen gruppe først. De sier også at vi ikke har langt igjen til lunsj, bare "a hell of a valley" igjen.

Været er skiftende og det begynner å bli tåke og ganske kaldt. Jeg nærmer meg toppen av den stigningen vi har fremfor meg. Foran meg på andre siden av en dal kan jeg se campen der vi skal ha lunsj. Gleden stiger helt til jeg når toppen av stigningen og ser dalen mellom oss og campen ordentlig. Det er en bratt dal med en bratt nedstigning på ca. 150 meter før en stigning på rundt 200 meter på andre siden. Kroppen er sliten, sulten gnager og hodepinen banker. Det er vel bare å sette igang tenker jeg og sukker. Den følelsen av å være så nærme men så langt unna tærer på. Endelig oppe av dalen er det bare en kort slakk bakke til campen. Bakken ser kort ut men føles alt fra kort. Det blir enda kaldere og det begynner å snø. Hodepinen banker enda hardere og kroppen verker. Høyden begynner virkelig å tære på kroppen. Jeg og Mikael er noen av de første frem til campen. Vi setter oss ned med skiltet men det er veldig kaldt. Jeg tar på det jeg har av klær til overkroppen. Det er fortsatt kaldt. Etterhvert som alle andre kommer skal vi spise. Guiden sier jeg skal komme å spise. Jeg sier jeg kommer, jeg skal bare på do og ta på longsen. 

Inne i teltet spiser jeg med hansker på så mye som mulig. Det er minusgrader og jeg prøver å holde varmen i meg. Hodepinen er verre en noensinne, men jeg vet at vi skal gå ned igjen snart så jeg prøver å drikke vann og spise, men jeg får ikke til å spise noe nesten. Det er vanskelig å spise når hele kroppen er uvel, på samme måte som når man er syk. 

Fortsettelse følger...

Sånn ser man ut etter flere daga på Kili. Ikke akkurat et pent syn... / This is how I look like after days on the mountain. Not exactly a pretty sight...



DCIM\100GOPRO\GOPR0096.

DCIM\100GOPRO\GOPR0099.

DCIM\100GOPRO\GOPR0102.

 

Det ble nok ingen bilder fra selve Lava Tower men det tror jeg ble fordi vi var helt utslitte og i dårlig form når vi var der. / There is not pictures from Lava Tower itself, but I think it is because we were tired and not well when we were there. 

_________________________________


I know this translation is poor, but my vocabulary to describe these kind of experiences does not really exist. Hope you can still enjoy it. 

This day was very long and particularly difficult for Mikael and therefore there is not many pictures from this day. I will tell you what happened and how the route was. The whole point of the day was to become acclimated. That means we were going to walk higher than previously and then back down to almost the same height as we started at. I get out of bed with the usual morning sickness and I know I need to eat as quick as possible. I have started to see at pattern and suspects that I feel sick every time it's been while since I ate and forces down a handful of nuts. Breakfast is as usual. I drink hot chocolate, some toast and the little oatmeal I can get down. I usually manage about one cup. Not much. Even if the hunger is there it is a fight every time I try to eat. 

After breakfast it is time for the first health check. Everyone is a little bit nervous and scared of being told to turn around. Everyone is called forward one after one to measure their oxygen levels. The guides know that no one is in very bad shape and does nothing more than to measure the oxygen levels with a small thing on one of our fingers. Mikael is up before me and comes out with a 97 of 100 and is very happy. I get a 95 and is very happy with that. To have to turn around the level must be 50 or less. 

After a while we start to walk. The day is okay in the beginning, while we are walking a gentle slope. I try to look for the Lava Tower and is told that we are going towards a big rock far up ahead. The first part is simply a long walk. We spend more time than necessary because we are a big group. And if one person in the group has to use the toilet the whole group has to stop. With the big rock I am told that we are going to continue for hours and that we are only halfway. After a few hours of walking we meet to female doctors. At this time we have been through some small valleys, a little bit up and down. The doctors say they will meet us in the camp later, they are going to check on a group further behind first. They also say that we don't have far to lunch only "a hell of a valley left". 

The weather is changing at this time and it is becoming foggy and cold. We get closer to the top of the slope we are walking. I front of me I can see the camp on the other side of the valley. My happiness starts to rise until I reach the top of the slope and see the full extent of the valley between us and the camp. It is a steep descend of about 150 meters with a ascend of about 200 meters on the other side. I sigh. My body is tired, hungry and I have got a headache. The feeling of being so close and yet so far away has never been worse. Finally, on the other side of the valley there is a short slope between us and the camp. The last energy was spent on the valley. The headache gets worse. The altitude is starting to wear down my body. Together with Mikael we are some of the first to reach camp. We sit down with the sign, but it is very cold. I put on everything I have on my upper body. It is still cold. As everyone else arrives we get ready to eat. The guide says I have to come and eat and I say I have to go put my long johns on first. 

Inside the tent, I eat with gloves on as much as possible. It is minus degrees  and I try to stay warm. My headache is worse than ever, but I know we are going back down soon so I try to drink water and eat, but I can barely eat anything. It is hard to eat while your whole body is unwell the same way as when you are ill. 

To be continued...


Mye og gjøre og lite og gjøre


De siste dagene har jeg sovet lenge. Jeg har snudd døgnrytmen ganske mye siden Lørdag når jeg kom hjem med vondt i ryggen. Siden da har jeg vært demotivert til alt som har med aktivitet å gjøre. Det er mye jeg har lyst til å gjøre men bare det å rydde kjøkkenet eller bøye seg gjør vondt i ryggen. Jeg vet jeg burde bevege meg å gjøre så mye som mulig men man har ikke lyst når det gjør vondt. Det har gradvis blitt bedre hele uken helt til i går. På slutten av dagen på jobb skulle jeg løfte noe og så ble det verre igjen. Merkelig fordi det jeg løftet var lettere enn det jeg hadde drevet og løftet tidligere på dagen. Men det er vel slik det er, hva som helst kan starte det igjen. Jeg ble så irritert i går at jeg bare fortsatte å løfte ting. Det kan vel ikke bli verre tenkte jeg. Det var vondt som bare det, men det er så kjedelig å være på jobb og ikke skulle bruke ryggen. Man trenger jo den for alt man gjør. Etter jobb fikk jeg Mikael til å hente meg fordi jeg ville ikke sykle hjem med vondt i ryggen i tillegg. 

Det er så kjipt når man tror man er på bedringensvei og bli tatt tilbake til begynnelsen nesten. Og jeg kan ikke akkurat la være å jobbe heller for da får jeg ikke betalt husleien. Jeg vet jeg må bruke ryggen og med en gang smertene gir seg begynne å trene den opp for å forebygge flere plager så nå er jeg liksom i den mellomfasen der jeg bare venter. Tror jeg skal ringe kiropraktoren på Mandag hvis jeg står opp litt tidligere enn det jeg gjorde i dag. 

Det er mange ting jeg skulle ha gjort i dag, men som jeg velger å gjøre på Mandag eller i helgen. Motivasjonen er ganske enkelt på bunnen akkurat nå. Det betyr at resten av innleggene om Kilimajaro kommer litt senere. Sikkert i løpet av helgen. Nå skal jeg bruke dagen på å gjøre ting som gjør meg glad (og ting jeg må gjøre). Jeg har bestilt flybilett hjem til jul så nå kan jeg begynne å skrive ønskeliste. Det er en tradisjon vi har i familien som gjør at vi får mer av det vi ønsker oss og ikke så mye av andre ting som man ikke vet hvor man skal gjøre av etter jul. Når Mikael kommer hjem skal vi en snartur på Ikea og så spise pizza hos svigers.  

Håper du får en fin helg.



 


Kilimanjaro Day 2 - Acclimatization


Noen vil kanskje synes det er ekkelt å lese dette, men jeg har bestemt meg for å fortelle det akkurat som det var, uten å utelukke ekle detaljer. Kilimajaro var ingen dans på roser og slik er det bare. 

Etter å ha spist begynner vi å gjøre oss klare for å gå. Alle må uansett være med bort til huset lenger bort for å registrere seg. Jeg føles meg ikke i god form i det hele tatt. Men jeg har troen på at turen skal gjøre meg bedre. Borte med huset blir vi stående utenfor en god stund for å vente på å skrive oss inn. Det er obligatorisk å signe inn på hver camp. Etter jeg har skrevet meg inn føler jeg meg enda dårligere og går bort fra de andre med vannflasken min og setter meg i en trapp. Mikael kommer ikke lenge etter, han skjønner at formen er dårlig. Han er sliten, men har ikke fått noen store problemer med høyden enda. Jeg sliter med kvalme og den generelle følelsen av å være uvel. Det går en god stund før alle får skrevet seg inn og vi er klare til å gå. Jeg er fortsatt i tvil om jeg skal gå videre men velger å gjøre det. Guiden har pekt ut en liten topp ikke langt unna, fortsatt i syne fra campen så da kan jeg jo bare snu hvis det blir ille. Hodepinen min er nesten borte nå, det bare banker litt innimellom.

Vi begynner å gå og vi skal krysse en liten bekk, eller et søkk i bakken hvor det vanligvis renner vann. Guiden rekker ut hånden for å hjelpe oss over. Jeg ser situasjonen og synes det er merkelig at folk trenger hjelp over den lille biten der og bestemmer meg for at guiden ikke skal hjelpe meg over. Jeg går ved siden av køen, en meter lengre ned og hopper lett over. Guiden ser opp og jeg smiler til han og han smiler overrasket tilbake. Jeg vet at ikke alle har hatt samme oppveksten som meg og skjønner at andre er litt småredd for å hoppe over. Alt virker skumlere på fjellet, og hvis man tråkker over kan det bety slutten på eventyret. Jeg tenkte selv på anklene før jeg tok hoppet, men var ganske selvsikker på at det ikke ble noe problem. 

Vi fortsetter bortover flaten mot en hule/hull i fjellet. Her må vi vente på gruppen forran oss før vi får gå inn. Jeg synes ikke det er noe spesielt men blir med inn likevel. Det irriterer meg at vi skal stå inne i hulen og ta bilder fordi det ikke er høyt nok under taket. Helst vil jeg ut igjen, men så kommer alle sammen inn, guiden også. Det gjør meg jo ikke så mye det er bare at formen fortsatt er dårlig og alt virker som eta ork. Utenfor hulen begynner stigningen. Vi skal ikke langt, bare noen få meter oppover. Det er rart og forestille seg at den lille høyden kan påvirke kroppen, men formen blir dårligere igjen. Hodepinen kommer tilbake, kroppen føles enda mer uvel. Jeg tenker at jeg bare må holde ut til vi kommer ned til campen igjen og håper det vil være nok til at det gir seg. 

Etter noen minutter når vi toppen og det er fin utsikt herfra. Vi kan se toppen av Kilimanjaro igjen. Det føles fortsatt ikke så langt, men jeg vet at det er langt. Vi får ikke lov til å være på toppen så lenge. Guiden begynner å sende oss ned mot campen igjen. Denne gangen skjønner jeg ikke hvorfor, det er ikke langt, alle kan gå dit selv og det begynner ikke å bli mørkt eller kaldt. Vi gjør som han sier, vi har tross alt fått bildene våre. 

Nede i campen igjen er formen fortsatt dårlig. Hodepine og kvalme. Maten er klar rett etter at vi kommer ned til campen. Igjen får vi servert suppe. Etter suppen kommer ris og gryterett. Jeg er overlykkelig over typen mat vi har fått og vil virkelig spise, men jeg greier ikke. Kun noen få skjeer med mat går ned før det sier stopp. Kvalmen er så pågående at jeg vil kaste opp. Jeg vet at hvis jeg tar en bit til kommer alt opp igjen. Mange ganger er jeg sikker på at maten er på vei opp, men jeg greier å holde det nede. 

Jeg går fra mat teltet tidlig for å gå på do. Kanskje vil det hjelpe tenker jeg. Mikael sier han skal gjøre klart teltet til jeg kommer tilbake. De fem meterne opp til doen gjør meg andpusten og jeg ler for meg selv. Jeg vet det er høyden og at jeg ikke er i så dårlig form selv om det føles slik. For en merkelig følelse å bli utmattet av å gå fem meter oppover mot doen. Inne på doen stinker det, noe som ikke hjelper på kvalmen. Kampen om å holde nede maten fortsetter. Jeg føler meg litt bedre etter å ha vært på do men samtidig verre på grunn av lukten. Nede i teltet begynner jeg å gjøre meg klar til å legge meg. Jeg er inne i soveposen og teltet er lukket, så kommer det. Heldigvis kaster jeg ikke opp skikkelig, jeg bare gulper. Men hva gjør man når det kommer inne i teltet med trege glidelåser og dobbel duk. Det eneste jeg fikk til der og da var å svelge det og gripe etter vannflasken. Man skulle tro at å svelge sitt eget gulp gjør alt verre men når jeg kom over tanken ble alt litt bedre. Ting som i en vanlig hverdag ville vært veldig ekkelt blir en del av hverdagen på Kilimanjaro. Slik er det bare. 





























Some might find this story disgusting, but I have decided to share every detail as it was, without holding back. Kilimanjaro was no bed of roses and that's just the way it is. 

After eating we start to get ready to walk again. Everyone has to come over to the house next to camp to register. I don't feel well at all, but i have faith that the trip will make me feel better. With the house we stand outside for a while waiting to sign in. It is mandatory to sign in at every camp. After signing in I feel even worse and take my water away from everyone else. I just want to be alone and sit down on a staircase. Mikael joins me soon after knowing something is wrong. He is tired, but okay. I struggle with nausea and the general feeling of being unwell. It takes a while before everyone has signed in and are ready to go. I am still in doubt whether or not to continue. The guide has pointed to a top not far away still visible from camp, which means I can go back if it gets worse. My headache is almost gone, it just aches every now and then. 

We start to walk and are about to cross a small river, or a a place were there would be a river if it rained. The guide gives everyone a hand to get over. I see the situation and thinks it is weird that people need help over that small little hole in the ground, and decide that he is not helping me. I walk next to the queue, a meter further down and jump across easily. The guide looks up and I smile at him and he smiles surprised back. I know not everyone has had the same upbringing as me and understand others are more sceptical of jumping. Everything also seems more scary on the mountain, and if one sprain an ankle it could be the end of the whole adventure. I thought about it before jumping, but I was certain it would be fine. 

We continue across the flat area towards a cave or a whole in the mountainside. I don't think it is very special, but go in anyway. I annoys me that we are supposed to stand inside the cave and take photos because it is not very tall under the ceiling. I want to go back out, but everyone is coming in, even the guide. I don't mind that much, but I am still not feeling well and everything seems annoying. Outside the cave the ascend begins. We are not going far, just a few meters up. It is weird to picture that the small height can influence the body, but I am just feeling worse. My headache has returned for full. I think that if I keep going until we get back to camp it will hopefully improve. 

After a few minutes we reach the top and the view is great. We can see the top of Kilimanjaro again. It still does not feel far away, but I know it is. We are not allowed to stay on the small top too long. The guide is telling us to go back down. This time I don't get why, it is not that far, everyone can get there and it is not becoming dark or cold. We do as he say, we have already gotten our pictures anyway. 

Back down in the camp, I still feel unwell. Headache and nausea. The food is ready a short time after we return to the camp. Again we get soup. After soup there is stew with rice. I am so happy for the type of food and really want to eat, but I can't. After only a few spoons of food it says stop. The nausea is so bad I want to throw up. I know if I eat one more bite everything comes back up. A lot of times I am sure it is coming up, but I manage to hold it down. 

I leave the food tent to go to the toilet. Maybe it will help I think. Mikael says he will ready our tent for when I return. The last five meters up to the toilet makes me feel out of breath and I laugh to myself as I stop to catch my breath. I know it is the altitude and not my shape even if it feels like it. What a weird thing to become tired of walking five meters up towards the toilet. Inside the toilet the smell is terrible, something that does not help with the nausea. The struggle to keep my food in continues. I feel better after having been to the toilet, but at the same time worse because of the smell. 

Back down in the tent I start getting ready to sleep. I am inside my sleeping bag and the tent is closed and then it comes. Luckily I only regurgitate, instead of throwing up properly. But what do you do when you have to throw up inside a tent with slow zippers and two walls. The only thing I could think of was to swallow it and grab my water bottle. One should think that swallow it would make everything worse, but as I got over the thought of it it got better. Things that usually would be really disgusting becomes a part of everyday on Kilimanjaro, that's just the way it is up there. 

 


Kilimanjaro Day 2 - Towards Shira Camp


På dag to våknet jeg opp i campen som fortsatt var dekt med tåke. Jeg hadde sovet ganske greit. Utenfor teltet så jeg at store ravner satt midt i campen. Jeg fant ut senere at navnet på fuglen er White Neck Raven. Det er i allefall noen av de største fuglene jeg har sett. Det er kaldt utenfor teltet og jeg har på meg dunjakken blant annet. I løpet av frokosten kommer solen opp og begynner å varme. Frokosten består av havregrøt som langt ifra smaker som havregrøt. Men jeg har hørt at vi burde spise så mye av den som mulig av noen på hotellet som akkurat hadde gjort ferdig turen. Jeg prøver litt av den men det smaker helt forferdelig. Jeg spiser så mye jeg greier, en halv liten skål. Jeg drikker kakao og spiser kald toast som har vært varmet. Guiden vår har kommet til campen og kommer inn i mat teltet for å innformere oss om hva vi skal og hva vi trenger for denne dagen. Han sier ikke så mye mer enn det vi vet fra før men det er greit å få en påminner. Det meste han sier er å bruke solkrem. Etter å ha spist pakker vi sammen utstyret. Jeg smører meg med solkrem og leter frem solbriller og caps. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med håret siden jeg ikke kan gre det uten vann og ikke vil gå rundt med vått hår på fjellet. Mange andre har flettet håret og jeg velger å gjøre det samme selv om fletter bare ser rart ut på meg. Støvet fra campen sitter allerede i håret og det er ekkelt å ha så skittent hår og vite at det enda er fem dager til man kan vaske det skikkelig. Etter en stund begynner alle å bli klare til å dra og vi stiller oss opp for å vente på de siste fra gruppen. 

Den første etappen er veldig bratt og etter det er det generelt bratt i etapper. Vi skal opp nesten tusen meter denne dagen og vi vil begynne å kjenne høyden skikkelig på kroppen for første gang. Jeg kjenner etterhvert som jeg går at jeg får hodepine av og på. Hvis vi stopper i en liten stund forsvinner hodepinen men kommer tilbake med en gang vi går raskt oppover. Denne dagen er det fantastisk utsikt. Vi stopper flere ganger for å nyte utsikten. Omtrent litt over halvveis  stopper guiden ved siden av en liten steinhaug eller berg bit. Han sier vi kan gå opp dit å se på utsikten og ta bilder. Vi gjøre dette og utsikten er nydelig. Det er vanskelig å stå oppå den lille toppen når det er rundt 30 andre som også skal stå der. Vi tar noen bilder før vi går ned. Jeg snakker litt med en svenske som er på tur med kjæresten. Etterhvert kommer også norskene forbi. De mener vi går for raskt. Vi hadde gått forbi dem tidligere og nå gikk de forbi oss. Jeg tror faktisk dette var siste gangen vi snakket med dem skikkelig i løpet av turen. 

Vi går videre og etter ca. to timer når vi toppen av den bakken vi har drevet og gått opp. Herfra ser vi campen og tempoet stiger raskt. Jeg har lyst til å løpe bare for å komme frem. Det føles så godt å endelig se campen. Det tar ca. 5 minutter å komme ned til flata og campen. Vi tar ikke bilder med skiltet nå. Det bestemmer vi oss før å gjøre senere. Mitt store mål er å komme meg på do. Jeg har spart det til campen. Oppå en liten haug ligger det en liten bygning med flisbelagt gulv. Wow, skikkelig toalett tenker jeg. Når jeg endelig kommer meg inn går ikke døren igjen på den første doen og jeg blir enig med en annen om at vi holder døren for hverandre fordi de andre toalettene er opptatt. Det fine flisbelagte gulvet var dessverre ingen indikasjon på et skikkelig toalett. Det er igjen bare et lite hull i gulvet på "doen". 

I campen velger vi oss telt og begynnerå gjøre klart inne i teltet. Mikael går inn i teltet og setter seg for å vente på mat og jeg kommer etter et par minutter senere. Vi blir sittende med noen få fra gruppen i mellom oss. Når jeg setter meg merker jeg at det er noe på gang. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer. Jeg sliter nok med småkvalme og hodepine. Det er noe som foregår i kroppen. Plutselig hører jeg Mikael si "Jeg er full", som i alkohol full. Jeg skjønner ikke helt hva som foregår og Mikael forklarer til alle at han føler seg som om han er full. Han er ler en del og styrer en del med alt han gjør. Han ser ikke helt tilstede ut og jeg ser at det er noe som foregår. For en merkelig måte å få høydesyken på tenker jeg. En annen i gruppen sier "I wish I was drunk right now", og vi alle ler godt av dette. Heldigvis går det over etter en liten stund og Mikael blir seg selv igjen.

Fortsettelse følger...

DCIM\100GOPRO\GOPR0082.

DCIM\100GOPRO\GOPR0088.

DCIM\100GOPRO\GOPR0090.

DCIM\100GOPRO\GOPR0092.

On day two I wake up in a camp still covered by fog. I had slept quite well. Outside the tent there is big ravens in the middle of the camp. I found out later that they were called White Neck Raven. It is for sure some of the biggest birds I have ever seen. It is cold outside the tent and I am wearing my thick jacket. During the breakfast the sun comes out and it gets warmer. The breakfast is oatmeal that does not taste like oatmeal at all. I have heard from someone that I met who had just done the trip that I should eat as much as possible of the oatmeal. I try to eat it but it tastes terrible. I eat as much as I can, half a small bowl. I drink hot chocolate and eat cold toast that had been warmed. 

Our guide has arrived at the camp and enters the food tent to inform us of what is to come. He does not tell us more than what we already know but it is nice with a reminder. The most of what he says is to put on sunscreen. After eating we pack up our stuff. I put on sunscreen and find my cap and sunglasses. I don't know what to do with my hair since I can't comb it without water and I don't want to walk around with wet hair. I can see a lot of the other girls has braided their hair and I choose to do the same even though it looks weird on me. The dust from the camp is already in my hair and it is uncomfortable knowing it is so dirty already with five days left before I can wash it properly. After a while everyone starts to get ready and we wait around for the last people from the group to get ready. 

The first part of the ascend this day is very steep and after that it is steep in intervals. We are ascending almost a thousand meters and we are going to feel the effects of the altitude for the first time. As I walk I get a headache that comes and goes. If we stop for a while the headache goes away, but it comes back as soon as we are making any progress. 

This day the view is amazing. We stop many times to enjoy the view. About halfway our guide stop next to a large rock pile. He says we can go up there and look at the view and take photos. We go up, take pictures and the view is beautiful. It is hard to stand on top of the little rock bit when there is about 30 others who is also trying to stand there. It is also a long fall so we are trying to be very careful. I talk to a Swedish girl who is there with her boyfriend. After a while the Norwegians come by. They think we are walking to fast. We had passed them earlier and now they were walking past us. I actually think this was the last time we talked to them properly. 

We continue and after about 2 hours we reach the top of the hill we have been climbing. From here we can see the camp and our pace quickens. I want to run just to get there. It feels so good to finally see the camp. It takes about 5 minutes to get to the flat area and the camp. We don't take photos with the sign, we decide to do so later. My big goal is to go to the toilet. I have been saving it for the camp. On a small hill there is a building with tiles on the floor. Wow, proper toilets I think. When I finally get there the door won't close and I agree with another girl to take turns holding the door for each other because the other toilets is busy. The nice tile floor was unfortunately no indication of a proper toilet. Again, there is only a small whole in the floor. 

Inside the camp we pick a tent and starts to get the inside of the tent ready. Mikael goes to the food tent to wait for food and I go after him only a few minutes later. We are seated with a few people in between us. When I sit down I notice something is going on. I can't really get what is going on. I am having a struggle with my headache and the feeling of being sick. There is something going on in my body. Suddenly I hear Mikael say "I am drunk". I don't really understand and Mikael explains that he feels like he is drunk. He laughs some and makes a fuzz of everything. But I can see he is not completely in the present. What a weird way to get altitude sickness I think. A guy in the group says "I wish I was drunk right now", and we all laugh. luckily it passes after a while and Mikael acts like himself again. 

To be continued...

 


Kilimanjaro - Part 2 - Machame Camp


Vi fortsetter å gå etter lunsjpausen og jeg blir raskt varm igjen. Det er en merkelig følelse, å være i Afrika og gå i tett tåke i en regnskog. Alt man hører  i Norge om Afrika er at det er tørt, mangel på vann og at det er varmt. Bildene som vises på TV er av lange åpne sletter med ørkensand og flokker av dyr. Dette ligner ikke noe jeg har sett tidligere. Vi går videre og etterhvert som vi går begynner vi å bli lei av å gå. Det virker langt til campen og dette er bare første dag. Jeg tror at det ble langt fordi jeg var spent med å se hvordan campen så ut, hvordan doene så ut og hvordan mat vi skulle få. I tillegg var jeg på vei opp et fjell der jeg ikke kunne se toppen engang fordi den var dekt av skyer og tåke. Tidligere når jeg har gått i fjellet har jeg alltid visst hva jeg gikk mot. Alt jeg visste her var det jeg hadde sett på bilder. 

Etter en stund tar vi igjen gruppen foran oss og slår av en liten prat med dem. Vi går sammen med dem. Endelig ser det ut til at vi kommer oss ut av den verste tåka og solen skinner på oss. Det føles utrolig deilig og letter humøret veldig med en gang. I tillegg går en porter forbi oss og sier at det ikke er lenge igjen til campen. Vi går videre og kommer til et lite område med toalett og tørt gress. Her går jeg på do først og setter meg ned med Mikael for å vente på de andre. Etter en stund gidder jeg ikke vente lenger og vi begynner å gå mot campen, bare jeg og Mikael.

Det viser seg at campen er like rundt hjørnet og at vi blir de første to fra gruppen inn i campen denne dagen. Vi setter oss ned ved siden av skiltet og venter på resten av gruppa og guiden vår. Det er morsomt å være først frem selv om vi egentlig skal gå sakte. Men det gjør ikke noe at vi har gått raskt denne dagen, vi er ikke så høyt oppe enda. Nå er solen veldig av og på og jeg tar på meg dunjakken. Etter alle har kommet frem går vi for å registrere oss. Mens vi står i køen klarner skyene litt rundt toppen og vi greier å se toppen av Kilimanjaro for første gang i noen minutter. Det føles utrolig at vi skal opp dit. Samtidig ser det ikke så høyt ut som jeg hadde forestilt meg. Jeg vet at det er høyt selv om det ikke ser høyt ut.

Etter registreringen finner vi teltene og velger oss ut ett telt. Vi får sovematter utdelt, men det viser seg at det har skjedd en feil og det er tre sovematter for lite. Vi styrer lenge med å prøve å finne noen men det ser ut til at vår representant fra Choose a Challenge har gjort en stor feil. Dagen før sendte han 3 av oss inn i byen for å se oss rundt. Mens vi var der holdte han briefingen fordi guiden som skulle komme måtte komme tidligere. Vi fikk derfor ikke leid utstyr samtidig som alle andre. Når vi kom tilbake sa han at vi skulle bli med han og ordne det. Han sa han skulle legge til tre sovematter i listen til turen. Vi fant ut på den tøffe måten at det hadde han ikke gjort. Jeg og Mikael hadde allerede fått utdelt så tre andre ble uten. En av dem visste seg hadde med et eget og en guide lånte bort sitt eget liggeunderlag. Da var det bare en uten liggeunderlag den natta. Porterne skulle da gå ned igjen dagen etter og hente liggeunderlag til oss. 

Vi får vaskefat før maten er klar. Jeg synes ikke jeg trenger og vaske meg på kroppen og bruker kun en våtserviett på hendene før mat. Det tar lengre tid en normalt å få maten klar fordi vi har gått like raskt som porterne denne dagen. Vanligvis vil de komme frem før oss og ha alt klart til vi kommer frem. Samtidig som solen går ned kommer tåken krypende tilbake. Ikke lang tid går før hele campen er dekket av tett tåke. Det er kaldt i tåken og jeg kjenner jeg gleder meg til å legge meg. Samtidig blir jeg litt bekymret for hvor kaldt det skal bli de neste dagene. Inne i mat teltet er det starinlys, varm drikke, suppe og senere varm mat. Maten vi får er gjerne pasta, ris, eller potet med kylling eller gryterett. Jeg er imponert over matlagingen deres oppe på fjellet allerede første dag. Inne i mat teltet er alle i godt humør. Ingenting slår varm mat etter en lang dag med gåing. 

Etter å ha spist går vi på do en siste gang før natten. Det er ikke lett å finne doen i mørket og tåken selv med hodelykt, vi går feil en gang før vi finner den. Mange andre i gruppen går bare på do i skråningen bak teltene. Tilbake i teltet føles det merkelig og skulle sove. Det er flere år siden jeg har sovet i telt i tillegg tenker jeg på alt som skal skje de neste dagene. Til slutt sovner jeg likevel. 

Fortsettelse kommer.

DCIM\100GOPRO\GOPR0078.

DCIM\100GOPRO\GOPR0129.

We continue to walk after the lunch break and I soon become warm again. It is a weird feeling of being in Africa and walking in dense fog in a rainforest. The only things you hear in Norway about Africa is that it is dry, lack of water and hot. The pictures shown on TV shows long open areas with desert sand and packs of animals. This is nothing like anything I have ever seen before. We continue walking and after a while we start to tire. Not in the legs but more simply because we are ready for food and rest. It seems long to get to the camp nd it is only the first day. I think it was long because I was excited to see the camp, the toilets and which food we were going to get. In addition I was going up a mountain where I couldn't see the top because it was covered in fog and clouds. Earlier when I have been hiking I have always known what I was going towards. The only thing I knew here was what I had seen on pictures and so far it was nothing like the pictures. 

After a while we catch up with the group in front of us and chat to them for a bit. We walk together for a bit. Finally it looks like we are going out og the worst of the fog and the sun is shining. It feels good and the mood brightens immediately. Also, a porter walks past and tell us that the camp is not far away. We continue and find a little area with toilets and dry grass. Here, I go to the toilet and sit down with Mikael to wait for the others. After a while I can't be bothered to wait anymore and we continue towards the camp, just me and Mikael. 

It turns out the camp is just around the corner and we are the first to arrive at camp from our group. We sit down next to the sign and wait for the rest of the group and the guide. It is funny being first even though we are supposed to walk slowly. But it doesn't matter that we have walked quickly today, we are not at a high altitude yet. The sun is on and off and I put on my thick jacket. After everyone has arrived we head over to registration. While we are in the queue the clouds dissapear for a little while around the top and we can see the top of Kilimanjaro for the first time. It feels amazing that we are going up there. At the same time it doesn't look as tall as I had pictured, but I know it is very high even so. 

After registering we find our tents and pick one. We get sleeping mats handed to us, but it turns out that there has been a mistake and we are three sleeping mats short. We work for a long time to try to find some but it looks like our man from choose a challenge have fucked up. the day before he sent me Mikael and one more girl into town for sightseeing. While we were in town he held the briefing because the guide came early. Therefore, we were not able to rent equipment at the same time as everyone else. When we got back he said we should come with him to fix it. He said he was going to add three more sleeping mats to the list. We found out the tough way that he had not done it. Me and Mikael had already had ours handed to us so three others didn't get theirs. One of them had brought one, the second borrowed one from the guide and the third had to sleep without that night. The porters were then supposed to go back down to get three more sleeping mats. 

Before dinner is ready we are given water for washing. I don't feel like I need to wash yet and use wet wipes to wash my hands before eating. It takes longer than normal to get the food because we have been walking the same speed as the porters. Usually they get to camp before us and have everything ready before we get there. At the same time as the sun is going down the fog comes crawling back. Soon the whole camp is surrounded by fog. It is cold inside the fog and I look forward to going to bed. At the same time I worry a little bit about how cold it will get the next few days. 

Inside the food tent there is candle light, hot drinks, soup and later hot food. The food they serve are usually, pasta, rice, potato with chicken or stew. I am impressed by their cooking up there already the first day. Inside the food tent everyone is in a good mood. Nothing beats hot food after a long day of walking. 

After eating, me and Mikael heads towards the toilets one last time before going to bed. It is not easy finding the toilet in the dark even with head torches. We go the wrong way once before finding the toilet. Many in the group has decided to simply pee behind the tents. Back in the tent, it feels weird to be trying to sleep. It has been years since I slept in a tent and I am also thinking about everything that is about to happen over the next days. Eventually I fall asleep. 

To be continued. 


Kilimanjaro - Part 1


Dag 1

Vekkeklokken ringer tidlig denne dagen. Istedenfor å snu meg i senga står jeg opp med en gang. Dette er dagen jeg har ventet på. Selv om det var deilig med en fridag på hotellet etter den lange reisen så ble det veldig langsomt når jeg visste hva som skulle komme. Det jeg hadde sett mest frem til med denne fridagen var å sole meg, men når det da var overskyet ble det mange tanker om det som skulle komme som surret fritt i hodet.

Jeg kjenner at jeg både gleder meg men også gruer meg fordi jeg vet hvor tungt og utfordrende det kommer til å være. Jeg har gruet meg mye i de siste ukene før turen, men denne dagen gleder jeg meg mest til å komme igang. Jeg er spent på hvordan fjellet egentlig ser ut, hvordan mat vi får, hvordan guidene er, hvordan regnskogen ser ut, hvordan høyden vil påvirke meg og ikke minst hvordan det vil føles å gå så mange timer om dagen i flere dager. Vil jeg i det hele tatt nå toppen? Det håper jeg virkelig. På dette tidspunktet er hele poenget med turen å nå toppen. 

Noen av guidene våre møtes oss utenfor hotellet og begynner å laste opp bagasjen vår. De som ikke har regntrekk blir bedt om å kjøpe det i utleieboden fordi det er meldt regn. Så blir sekken kastet opp på taket og surret fast med tau sammen med alle andre sekkene. Dagstur sekkene blir med inn i bussen sammen med stavene. Vi får ikke tilbake den store sekken vår før vi når camp til kvelden. Jeg håper jeg har pakket alt jeg trenger og håper vi slipper regnvær. Det er snakk om at gruppen som startet dagen før fikk pissregn i byger stort sett hele dagen.

Bussen kjører i over en time gjennom landsbyen og videre forbi små hus og hytter, forbi husdyr, boder og mennesker. Noen steder står det små barn ved siden av veien. Den siste biten opp til porten kjører bussen inn i tett tåke. Bakkene er så bratte at det er såvidt bussen kommer seg opp. Etter mer venting med spente nerver kommer bussen frem og kjører fordi folkemengden ved porten. Her regner det og ingen forlater bussen når den stopper. Jeg er den første til å finne frem regnklærne, jeg er også den første ute av bussen. Der blir jeg stående ute i regnet og vente på de andre. Ikke skjønner jeg hvorfor de er så trege. Kanskje det bare er jeg som er ivrig til å komme igang med papirarbeidet og turen? 

Vi kommer oss ned og får registrert oss. Så får vi beskjed om å vente inne på et område til guidene våre er klare. Da vil vi bli hentet. Inne på området er det så mange mennesker at det ikke er sitteplasser igjen. Det er såvidt mulig og komme seg inn under taket. Jeg benytter sjansen til å gå på do fordi jeg vet ikke når jeg får se et skikkelig toalett neste gang. Tilbake fra doen ser jeg et norskeflagg og må selvfølgelig slå av en liten prat med de andre nordmennene på tur. De er fra Bergen og skal gå Kilimanjaro som er del av 60 årsgaven til en mann i gruppen. Jeg er imponert og vi sier til slutt at vi sees på toppen. 

Vi får etter en stund utdelt lunjsboks og tatt bilder med skiltet før vi gjør oss klare til å begynne å gå. Det føles merkelig å starte på en så lang tur etter å ha hatt den på kalenderen i nesten ett år. Stavene er bare i veien, men jeg bruker dem for å prøve å bli vant til dem. Jeg vet jeg vil få igjen for det senere. Stemningen er fin og vi alle snakker om alt mulig rart. Vi snakker om filmer, bøker og filmer og mye annet. Vi går lenge og etterhvert splittes gruppen helt. I dag har vi ikke nøye følge av guider. Hovedguiden har tatt seg fri og bestemt seg for å møte oss neste morgen. Vi går mye raskere enn det vi egentlig skal. Men det gjør ikke noe fordi vi er enda litt for lavt til å bli skikkelig påvirket av høyden.

Det blir ikke noe felles lunsj siden vi er spredt for alle vinder. Jeg stopper sammen med Mikael og noen få andre ved noen felte trær. De er fine å sitte på. Det er lett yr i lufta enda men ikke noe som plager oss. Den ene guiden tar oss igjen etter en stund. Vi snakker litt om fjellet og hvor langt vi har igjen på denne dagen. Plutselig sier guiden at det er aper i trærne litt bortenfor. Jeg ser raskt bort dit han peker og er en av få som rekker å se apen hoppe fra det ene treet til det andre før den forsvinner. Matboksen inneholder en mango juice, en samosa, en bolle, en bit kake, en grønn appelsin og peanøtter. Jeg spiser samosaen, bollen og appelsinen. Mangojuicen smaker bare sukker og jeg smaker kun på den før jeg putter den i sekken. Etter en liten stund er vi klare for å gå igjen. Tåken er tett og gjør skogen fuktig og kjølig. Jeg begynner å bli kald så jeg vil begynne å gå for å slippe å bli kald. 

Fortsettelse følger...

DCIM\100GOPRO\GOPR0076.

DCIM\100GOPRO\GOPR0060.

DCIM\100GOPRO\GOPR0066.

DCIM\100GOPRO\GOPR0067.

DCIM\100GOPRO\GOPR0070.

DCIM\100GOPRO\GOPR0073.









_________________________________________

Day 1

The alarm is ringing early this day. Instead of turning around in bed I get out of it right away. This is the day I have been waiting for. Even if it was nice with a day off at the hotel after the long travel, time went slowly when thinking about what was to come. What I had looked forward to about this day was to sunbathe but it was cloudy and it gave room for lots of thoughts to roam freely.

I feel excited, but also I am dreading it because I know how hard and challenging it is going to be. I have been dreading it for the last few weeks and worrying, but this day I am excited to get started. I am excited to know how the mountain looks like, what the food is like, how the guides are, how the rainforest looks like, how the latitude will affect me and how it will feel to walk for hours every day. Will I even reach the top? I really hope so. At this time the only reason for doing the trip is getting to the top. 

Some of our guides meet us outside the hotel and starts to load our backpacks. The ones who does not have raincover are asked to buy one because it is supposed to rain. Then the backpacks are thrown onto the roof of the bus and tied up. Our small backpacks are going into the bus with us. We won't see the big one before we reach camp at night. I hope I have packed all I need and that it won't rain. The bus is driving through the village, small houses and huts, animals, small boots along the road and people. Some places there are small children standing next to the road.

The last part up to the gate the bus drives into dense fog. The road is so steep, the bus struggles to get up. After more waiting with nerves tot he roof, the bus drives past the crowd at the gate. It is raining so no one leaves the bus when it stops. I am the first one to find my rainjacket and trousers, I am also the first one out of the bus. Here I am standing waiting for the rest of the group. I don't get why they are so slow. Maybe it is just me who is to eager to get started with everything. 

We get down to registration and are asked to wait inside an area until our guides are ready. They will come and get us. Inside the area there is so many people, the seats are all taken.There is barely place to stand under the roof. I use the time to go to the toilet, I don't know when I will get the chance again. Coming back from the toilet I see a Norwegian flag and of course I have to stop and talk to the other Norwegians. They are from Bergen and are climbing Kilimanjaro as a part of a 60 years present to one of the men in the group. I am impressed and tell them I will see them on the top.

After a while we get a lunchbox, we take pictures with the sign and get ready to leave. It feels weird to start the trip after having it on the calendar for almost a year. The poles are only in my way, but I use them to try to get used to it. I know I will see the benefits of it later. The moos is great and we talk about everything within the group, books, movies and other things. We walk for a long time and after a while the group is split up. We haven't been accompanied by a guide. The main guide has taken the day off and decided to meet us the next morning. We walk a lot faster than we should. But it is okay because we are still not high enough to be influenced by the altitude.

There is no common lunch as we are split up into smaller groups. I stop with Mikael and some other with some downed trees. They are nice to sit on. There is still rain in the air but not something that bother us. One of the guides catch up with us after a while. We talk about the mountain and how long we have to walk this day. Suddenly, the guide says there are monkeys in the trees. I quickly look to where  he is pointing and is one of the few who gets to see the monkey jump from one tree to another. 

In my lunchbox there is one samosa, a bun, a bit of cake, a green orange and peanuts. I eat the samosa, the bun and the orange. The mango juice tastes like sugar and I only taste it before putting it in my backpack. After a little while we are ready to continue. The fog is dense and makes the forest wet and cold. I begin to feel cold so I want to continue walking so I don't get cold. 

To be continued...

 


Avslapping og litt skriving om turen


I dag tilbringer jeg nesten hele dagen på sofaen. Det har jeg bestemt for rundt en uke siden. Den siste uken har vært så travel med flytting, feiring og jobbing i tillegg til lite søvn. Forhåpentligvis får rørleggeren som kommer i dag fikset problemet på soverommet så vi får sove fremover. Det er slitsomt å våkne opp midt på natten av at det er for varmt. Selv om jeg sover så merker jeg også at søvnen ikke gir meg like mye når det er på denne måten. Det føles så godt å kunne ligge på sofaen og gjøre det jeg vil i nesten en hel dag! Dette har jeg savnet og trengt. 

Nå har jeg begynt å skrive litt om turen også. Det er mye og huske på og mye og fortelle så det blir nok å ta litt tid å få skrevet alt. Bildene har også blitt i et merkelig format så alle bildene må konverteres før jeg kan bruke de. Ting tar da mye lengre tid enn det ville tatt vanligvis, men jeg har i allefall fått startet nå. Jeg må også få Mikael til å gi meg bildene fra GoProen. Forhåpentligvis kommer første innlegg i løpet av kvelden eller i morgen. 

__________________________________________________

Today I am spending almost all the day on the sofa. I had decided to do so already a week ago. The last week has been so busy with moving, celbrating and working in addition to little sleep. Hopefully, the man coming today can fix it so that we can sleep in the next few days. It is tiring to wake up in the middle of the night because it is too hot. Even if I am sleeping I can feel the sleep I am getting is not the best. It feels nice to finally be able to lay on the sofa and do what I want to for almost a whole day. I have missed it and needed it. 

I have started to write about the trip. There is a lot to remember and to talk about so it will take some time to write it all. The pictures have ended up in a weird formating so it will take some time to convert them as well. Things are taking a bit longer than necessary but at least I have started. I also need to get the pictures from the GoPro from Mikael. Hopefully the first entry will be tonight or tomorrow. 

 

 


So much has happened!


Heei. Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe som helst her. Det har vært en travel måned og jeg har endelig fått tid til å sette meg ned med bloggen. Det er veldig mye jeg vil dele med dere. Siden sist har jeg vært i Tanzania og på Kilimanjaro. Jeg har vært på safari og på Zanzibar. På veien tilbake har jeg vært i London før jeg kom til Norge for to uker siden og begynte å flytte. Nå føler jeg endelig at det verste av flyttingen er over og jeg kan slappe av litt. Det har vært så travelt med å komme hjem fra ferie, flytte, jobbe og ha besøk fra Tromsø samtidig. Jeg har vært så sliten, men nå gleder jeg meg bare til dagene som kommer.  Jeg har tenkt å fortelle litt om turen til Kilimanjaro fremover, og legge ut noen bilder så nå er det bare å følge med. Det blir også litt mer om forlovelsen og hvordan det skjedde <3 

I tillegg har jeg jo blitt forlovet med kjæresten. Jeg synes fortsatt det er litt merkelig å tenke på at jeg er forlovet. Det føles som en stor milepæl noe som gjør at jeg føler meg mer voksen enn det jeg er helt klar for. Heldigvis blir det enda noen få år før bryllupet da det blir om 3 år mest sannsynligvis. Masse tid til å bli vant til tanken og til å nyte tiden sammen. 

 



Hii! It's been a while since I have written anything. It has been a busy month and I have finally had time to sit down with the blog. There is a lot I want to share with you. Since the last time I wrote anything I have been to Tanzania and Kilimanjaro. I have been on safari and Zanzibar. On the way back I went to London and I cam to Norway two weeks ago and started moving right away. I finally feel like the worst of the moving is over and I can relax a bit. It has been stressful coming home, moving, working and having visitors from Tromsø at the same time. I have been so tired, but now I am looking forward to the days to come. I am planning on posting about Kilimajaro day by day soon.

Additionally I have gotten engaged to my boyfriend. I still think it is a bit weird to think about being engaged. It feels like a big milestone and it makes me feel more grown up than I feel ready to be. Luckily, there is still a few years before there will be a wedding. It will happen most likely in 3 years. Still have lots of time to get used to the thought of it and to enjoy together. 


Grønn Smoothie


For rundt en uke siden røsket jeg med meg en pose med smoothie blanding fra Rema 1000 som en venninne hadde anbefalt. Selv har jeg hatt lyst til å prøve den en stund i håp om at jeg liker den. Jo flere grønne ting jeg har å velge mellom i hverdagen jo bedre. Jeg jobber virkelig med å lære meg selv og spise sunnere og mer variert. Denne smoothien ble faktisk veldig god. Den hadde en bra balanse mellom grønnkål og frukt. Det er viktig at det ikke bare smaker grønt. 








Tur i Sandfjorden på Vannøya


To dager før multeturen dro jeg og pappa til Sandfjorden for å gå tur der. Jeg gikk den samme turen i vår men pappa tror jeg ikke hadde tatt denne turen på flere år. Det ble i allefall en del timer med gåing og en del spennende på veien. Vi gikk utover fjorden, bort til en gammel stein-ur og gjennom den til andre siden. Det ligger utrolig mye drivved der, store hauger med stokker, planker og annet. Etter å ha sett andre siden gikk vi tilbake. På veien tilbake gikk vi nede i fjæra istedenfor ovenfor. Noe jeg angret på ikke lenge etter. Tangen som lå i store hauger og dammer og råtnet luktet så ille at jeg er sikker på at jeg hadde kastet opp om jeg ikke holdt meg for nesen. Jeg burde kanskje ha tatt bilder av alle fargene råtnende tang tydeligvis kan ha, men jeg var for opptatt av å holde meg for nesen. Vi fant noen små fugleegg som mest sannsynligvis var fra terna. Selv om jeg holder hånda foran på bildet tok vi dem ikke med, det var bare for å vise størrelsen. Det siste interessante vi fant var vel restene av en sau. Det var bare skinnet igjen av stakkars sauen. 









Two days before our cloudberry trip I went with my dad to Sandfjorden to hike. I did the same trip this spring, but my dad I don't think has done it for years. It ended up with a few hours walking and a few exciting things on the way. We went towards an old rockslide and through it to the other side. There is a lot of driftwood, big piles of planks and other stuff. After seeing the other side of the rockslide we went back. On the way back we walked down by the sea something I regretted soon after. The seaweed were lying in big piles and ponds rotting away and it smelled so bad I am sure I would have thrown up had I not help my nose. I should have taken pictures of all the different colours rotten seaweed can have, but I was too busy holding my nose. Later we found some small bird eggs. I didn't pick them up, my hand is only in the picture to show their size. The last thing we found was the leftovers from some sheep. The only thing left of the poor thing was his skin. 


Multebær tur


Denne helgen har jeg vært på hytta sammen med en del av familien. Været var egentlig veldig dårlig men vi tenkte vi skulle ta oss en liten tur ut. Akkurat når vi var ute var det opphold i regnet og det endte med en 2.5 timer lang tur. Det var tungt å gå i vått gress og  myrterreng. Når jeg kom hjem var jeg så sliten men syntes det var veldig deilig. Tilsammen ble det ca. 3 liter multer også. 











 


Forollhogna Nasjonalpark


I dag tidlig sto vi alle sammen opp tidlig for å komme oss av gårde. Planen var å gå opp på Forollhogna. Ingen av oss hadde vært der før men vi hadde hørt det skulle være en fin tur. Etter 2 timer med bil kom vi frem og begynte turen. Vi startet ganske høyt over havnivå til å begynne med og endte opp på 1332 meter over havet. I Starten var det veldig brått tereng og så flatet det ut før man avsluttet veldig bratt opp mot selve toppen. Utsikten fra toppen var helt magisk og hvis du liker å gå tur vil jeg virkelig anbefale denne turen.

Jeg byttet sko to ganger siden jeg akkurat begynte å gå inn de nye fjellskoene mine til Kilimanjaro. Først startet jeg med dem på og når jeg begynte å få gnagsår tok jeg på joggeskoene. Etterpå på vei ned tok jeg igjen på fjellskoene siden det da trykte på andre steder. Veldig viktig at jeg nå har begynt å få gått dem inn skikkelig. 















This morning we all got up early to get going. We had planned to hike up Forhollhogna. None of us had ever been there but we had heard it was a nice trip. After 2 hours in the car we started our hike. We started quite far above ocean level but ended up at 1332 meters above the ocean level. In the beginning it was very steep, then it was more flat before the last part which was very steep. The view from the top was amazing and if you like to hike I would really recommend this trip. 

During the trip I changed boots twice since I am breaking in my new boots for Kilimanjaro. I had them on in the beginning and then changed to runners as soon as I started blistering. Then on the way down I put them back on again since the pressure was differently. Very important that I finally started to break them in. 

 

 

 


New in: Make-up from H&M


Jeg har hørt mye bra om H&M sin nye sminkeserie på Youtube og har hatt lyst til å teste den ut lenge. Tidligere denne uken mens jeg var i byen kjøpte jeg pudder og en øyenskygge for å teste. Jeg prøvde begge i dag og skal gi dere min mening om begge produktene nå. 

Perfectionist Finishing Powder kr. 99

Pakningen er  litt irriterende og jeg føler at neglene skal brekke når jeg åpner den. Dette pudderet er sikkert veldig bra som finishing powder som esken sier, men som pudder uten noe under dekker det veldig dårlig. Fargen jeg testet var Golden Beige. Jeg likte fargen og måten produktet føltes på huden. Det ga en veldig glatt overflate noe som gjør at sminken kjenner mer naturlig ut. Jeg liker ikke å gå rundt med klissete hud og bruker derfor også å unngå flytende foundation på sommeren siden det er så tykt og legger seg som et lag utenpå huden. Denne kan nok ikke erstatte foundation slik som mitt andre pudder gjør og jeg må derfor si at jeg mye heller velger pudderet fra Loreal. Hvis du har hud uten urenheter funker nok denne også bra for å jevne ut hudtonen. Den dekker røde partier greit.







High Impact Eye Colour kr 59

Denne var litt kjærlighet ved første forsøk. Jeg elsker fargen som er Candied Almond. Det er en hverdagsfarge som jeg kan bruke på jobb og skole uten at det ser for mye ut. Den gir et varmt, lett brunskjær på øyenlokkene. Den var lett å påføre og lett å blende. Jeg merket heller ikke at den drysset. Pakningen var også mye mer praktisk enn pakningen på pudderet. Absolutt verdt å prøve. 









 


Ingenting er bedre enn en dag fri fra jobb etter jobbhelg!


Etter mye jobbing har jeg endelig fri i dag. De to siste dagene har jeg vært så sliten etter jobb at jeg kun har slappet av. Det har vært skikkelig deilig også å gjøre det. Det blir litt merkelig å ha fri når alle andre er på jobb og når de andre har helg er jeg på jobb. Det blir litt vanskelig å ha overskudd til å være sosial når man jobber så mye i helgen. Nå skal jeg til byen å møte en venninne. Denne dagen skal brukes til det fulle. 

Nå begynner også den verste av gangsperren å gi seg etter forrige treningsuke så i dag er jeg klar til å kjøre på igjen. Men først skal jeg en tur til byen og møte en venninne. Det er så deilig å ha fri i dag. Jeg skal nyte det til maks. Håper du også får en god start på uken. 

After a lot of working I finally have a day off work. The last two days I have been so tired after work I have only relaxed. And it has been nice to do so. It is a bit weird to work when everyone else is off work. Makes it more difficult to be social. Now I am going into town to meet a friend. This day will be used for all it is worth. 

The worst of my soreness from the gym last week is staring to pass. So today it is time to head to the gym again. But first into town to meet my friend. It is so nice to have the day off. I am going to enjoy to the full. Hope you too are having a great start to the week. 

 


Når kjæresten har hatt bursdag!


Mikael hadde bursdag for over en måned siden, men siden det har vært så mye reising og flytting har jeg utsatt å gi han gave. For hvis jeg skulle kjøpt noe tidligere hadde det også måtte blitt med på flyttingen og det hadde vært vanskelig å bytte det hvis han ikke likte det. I går kom endelig gaven i posten og han fikk den sammen med noen andre småting jeg hadde pakket inn. Jeg tror han ble glad for gaven (han sa i allefall det). Nå skal jeg nyte en hel dag fri fra jobb med å slappe av til middag og dra og trene etter middag. Og til kvelden, hvem vet, kanskje det blir mer av Orphan Black eller en film. 







 

Mikael had his birthday almost a month ago, but there has been so much traveling and stuff so I have not given him his gift before. When the gift finally arrived in the mail he got that and some other stuff I bought. I think he liked the present (at least he said so). Now I am going to enjoy a day off work by relaxing until dinner and go to the gym. And who knows, maybe there will be some more Orphan Black later or maybe a movie.


Etterlengtet kafebesøk


I går traff jeg endelig Ragnhild igjen etter å ikke ha sett henne siden jul. Vi dro på Starbucks først der jeg nøt en nydelig smoothie og en kanelbolle. Vi kunne sikkert snakket i flere timer om alt mulig. Når Starbucks stengte shoppet vi litt og vi har allerede lagt planer for å møtes igjen snart. Jeg syntes det var utrolig koselig å endelig få se henne igjen og jeg setter så utrolig stor pris på de få gode vennene jeg har her i Trondheim. Gleder meg til å bli boende på ett sted nå selv om jeg blir å savne de engelske vennene mine og familien min. Men jeg har planer om å reise masse til Tromsø fremover og har allerede kjøpt nye flybilletter nordover. 

Yesterday I met Ragnhild for the first time since Christmas. We went to Starbucks were I had a nice smoothie and a cinnamon bun. We could have probably talked for hours about everything. When Starbucks closed we did some shopping and made plans to meet again soon. I really enjoyed seeing her again and it makes me appreciate the few friends I have here in Trondheim. I am looking forward to living in one town now but I will still miss my English friends and my family. However, I am planning to go to Tromsø soon and have already bought flight tickets. 
 


Startet treningen til Kilimanjaro


I dag har vi hatt den første turen siden vi kom tilbake til Trondheim. Vi gikk opp i Estenstadmarka, men i stedet for å gå rett opp tok vi skogsstien. Selve turen opp var ikke så lang men jeg gjorde opp for det med å jogge hele veien hjem istedenfor å gå ned til bilen og kjøre derfra. Så da ble det ca. 3 km opp og nesten 5 km hjem. Planen er å ha en kort tur i uken, og en lang i helgen frem til Kilimanjaro. Forhåpentligvis vil formen bli bra til vi skal dra. Jeg tenkte også at jeg skulle ta en tur opp på Tromsdalstinden når jeg kommer til Tromsø. Men siden dette er første skikkelige treningsturen jeg har hatt på lenge er jeg helt utslitt nå. Har mest lyst til å ta meg en powernap. Heldigvis skal jeg ikke gjøre så mye annet enn å se fotball resten av kvelden. 



Today we had the first trip after coming back to Trondheim. We went to Estenstadmarka but in stead of taking the shortest way, we took the forest path. The trip up to the top was not long but I made up for it by running all the way home instead of walking to the car and driving. That made it 3 km up and almost 5 km home. I am hoping to do one short hike and one long hike every week until we go to Kilimanjaro. Hopefully my fitness will increase enough in two months. I also thought to do a long hike when I am in Tromsø. But since this was the first proper trip I have had in a long time I feel exhausted. All I want to do is take a powernap. At least I am not going to be doing much more than watching football the rest of the day. 


Fisketur


I går etter de andre var ferdige på jobb dro vi til en elv ved siden av Klæbu for å fiske. Det var skikkelig fint vær og deilig og være ute. Fisken derimot, den ville ikke bite. Uansett hva vi prøvde. Vi kunne se den vake overalt og at det også var noen med ganske bra størrelse. Etterhvert ble jeg ganske lei av å fiske. Spesielt når man kan se at fisken er der men uansett hva man prøver så biter den ikke. Det var ganske mange andre der også og det så ikke ut til at de fikk noe heller. 

Høydepunktene var det vel Andreas som sto for. Han skulle bare ta noen kast med Mikael sin fiskestang og greide på en eller annen måte å kaste halve stanga uti elva sammen med kroken. Når han skulle sveive inn greide han også å sette kroken fast i en svær grein. Det hele endte med at Mikael måtte kle av seg og vasse ut i elva for å løsne kroken og hente den andre halvdelen av fiskestanga si. Jeg kunne ikke annet enn å stå på bredden og le. 

Det ble i allefall en fin tur likevel. Det var også snakk om å dra tilbake igjen i morgen men da tror jeg at jeg står over. Nå skal jeg slappe av etter en lang dag på jobb. Håper du også får en fin og avslappende slutt på dagen. 









 


Endelig tilbake i trening


Nå har jeg endelig begynt å trene igjen. Jeg har fått trent to dager denne uken. Første dagen ble jeg svimmel bare av ti minutter gåing/jogging på tredemøllen. Så da ble det bare trening med kroppsvekt. I går fikk jeg endelig begynt å trene ordentlig med vekter igjen. Det ble en skikkelig skulderøkt som jeg kjenner godt i dag. Nå er det ikke lenge til jeg skal på jobb så jeg skal begynne å ordne meg litt. Forhåpentligvis går tiden fort mens jeg er på jobb!



 


Bursdagsfeiring to dager på rad


I går bestemte jeg meg for å rette ut håret siden solen skinte og vi skulle i bursdag. Det jeg ikke hadde tenkt på var at folk skulle få problemer med å kjenne meg igjen. Jeg måtte virkelig le da Mikael's oldemor og noen av de andre ikke kjente meg igjen. Ellers var det en koselig bursdagsfeiring med mye god kake. Jeg kjenner også at etter kake to dager på rad er det mer enn nok! Nå skal jeg snart dra å trene for første gang på en måned. Det blir godt men samtidig kan jeg ikke si at jeg gleder meg. Men da kommer jeg meg ia allefall i gang igjen. Jeg må virkelig begynne å trene både for formen sin del og også for turen til Kilimanjaro. Det er jo faktisk ikke så lenge igjen nå. 







_______________________________________________________________

Yesterday I decided to straighten my hair because it was sunny and we were going to a birthday party. What I didn't think of what that people could struggle to recognise me. I really had to laugh when Mikael's great grandmother and some of the others didn't recognise me.Other than that a really nice celebration with lots of nice cake. But after cake two days in a row I feel it is more than enough. Now I am going to the gym for the first time in a month. It will be nice but also hard. At least I will be back at it again. I really need to start my training for Kilimanjaro as it is not that much time left now. 


 


Barnebursdag


I dag har jeg endelig fått gjort noe annet enn å være syk eller å være på jobb. Selv om vi ikke gjorde så mye var det utrolig koselig. Jeg dro sammen med familien til Mikael i barnebursdag. Det ble som vanlig en koselig feiring med masse god kake. Det er også fint å få sett alle sammen siden jeg ikke har sett dem siden påske eller jul. Jeg kjenner at kroppen fortsatt er sliten etter å ha vært syk så lenge og spesielt etter at jeg tvang meg selv gjennom to dager på jobb selv om legen anbefalte meg å være sykemeldt ut helgen. Men likevel er det så utrolig deilig å gjøre noe om dagene. To uker syk var mer enn nok stillesitting for meg. Så nå håper jeg å komme meg raskt tilbake til trening også.

I morgen blir det ny bursdag men da er det Mikael's onkel som skal feires. I tillegg skal jeg og Mikael en tur til byen noe jeg gleder meg veldig til. Jeg skal blant annet begynne å lete etter bursdagsgave til Mikael. 






Håper du har hatt en fin helg! :) 

__________________________________________________________

Today I finally got to do something else than being sick and going to work. Even if I didn't do much it was still nice. I went with Mikael's family to  his cousins birthday party. As usual it was a nice celebration with lots of good cake. It was nice to see everyone again too. I am happy to be doing things again after two weeks of being ill. Hopefully I can get back to exercising too. 

Tomorrow there is a new birthday celebration but this time it is Mikael's uncle's birthday. Me and Mikael are also going into town, which I am really looking forward to. I will also start looking for a birthday present for Mikael. 

Hope you had a great weekend. 


Den siste uka har vært helt forferdelig!


Den siste uka har vært en av de mest utfordrende ukene i mitt liv. Og jeg er så ufattelig glad for å være tilbake i Norge hvor jeg kan slappe av uten noe stress inntil videre. Det begynte mens jeg var på den Dominikanske Rebublikk for en og en halv uke siden. Jeg våknet med vondt i halsen. Så ble det bare verre og verre etter det. Det er en ting å bli syk, men å være syk i et fremmed land der det er mellom 25 og 30 grader med en aircondition som ikke funker, det er så mye verre.

En av de siste dagene mine i Santo Domingo ble jeg med på en skjønnhetssalong selv om jeg var syk. Det kunne jo ikke bli så ille tenkte jeg, siden man for det meste sitter stille mens man er der. Rett før jeg var ferdig med manikyren jeg skulle få ble jeg plutselig skikkelig dårlig. Samme typen dårlig som jeg blir før jeg besvimer. Alt er nesten svart og jeg kjenner det er rett før jeg besvimer men så plutselig begynner jeg å kaste opp istedet. Og for å prøve å la være å kaste opp på hun som jobber der og alle andre prøver jeg å holde igjen. Det var dessverre litt for langt til doen til at det gikk men jeg klarte å holde det til meg selv. Så der var jeg da midt i en skjønnhetssalong og kastet opp. Så skulle jeg da gå ut igjennom salongen som var full av mennesker med oppkast utover fremsiden av kroppen. Man kan ikke gjøre så mye annet enn å le etterpå, men der og da var det i allefall ikke morsomt. 

I tillegg til den pinlige situasjonen var jeg jo fortsatt syk når jeg skulle reise hjem. Reisen min ble også utsatt med 5 timer i Miami så det ble nesten 30 timer med reising til slutt. Å reise så langt når man er syk uten skikkelig søvn og et sted å legge seg å slappe av er et mareritt i seg selv. Når jeg kom frem sov jeg mer eller mindre i 24 timer. Men så skulle jo jeg og Mikael pakke sammen leiligheten og vaske den for å flytte hjem til Norge. Jeg greide jo ikke hjelpe til noe siden jeg var blitt enda verre etter reisen. Og så etter en dag så skulle jeg reise igjen. Tanken på enda en reise var helt grusom. Men endelig fikk jeg kommet til Norge og slappet av i hele går. Formen var selvfølgelig helt forferdelig. Men i dag endelig er det tegn til forbedring. Det hjelper nok mye med en hel dag der man bare slapper av uten å stresse med at man skal reise igjen. Og nå gleder jeg meg bare til å bli bedre å kunne begynne å nyte sommeren i Norge. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre!

Jeg håper virkelig du som leser dette har hatt det bedre enn meg de to siste ukene og at du får en fin avsluttning på helgen! 


Bildet er fra flyplassen i Miami hvor jeg var i rundt 9 timer...


Kite Beach


Nå har jeg vært I den Dominikanske Republikk i noen dager og kan fortsatt ikke si at jeg har sovet en hel natt igjennom. Heldigvis er jeg ikke så trøtt som man skulle tro. Er det ikke varmen som holder meg våken så er det torden eller gresshopper. Natt til i går bråvåknet vi begge to av at det var kommet en gresshoppe inn på rommet som bråkte noe helt sinnsykt. 

I dag har vi hatt en skikkelig rolig dag. Vi har lest ved bassenget helt til vi skulle ut å kjøpe lunsj. Det er ingen mat her på hotellet annet enn frokost så vi må ut hver gang vi skal ha mat, men vi har litt liggende i kjøpeskapet til mellom-måltider og frokost. Lunsjen ble burritoer og så bestemte vi oss for å gå en tur ned til stranda. Da endte vi opp på Kite each siden vi bare gikk ned bakom der vi spiste lunsj. Det viste seg senere at jeg har blitt skikkelig solbrent på skuldrene men det er ikke noe å gjøre med det. Jeg hadde jo smurt meg mer enn en gang i dag med 30 og mer. 

I morgen planlegger vi å ta et surfekurs siden jeg bare er solbrent på skuldrene. For når man surfer må man ha på seg t-skjorte og shorts. Vi får se hvordan det går men jeg tror det blir gøy. 







 


Ambar's Bursdag


Andre dagen i Santo Domingo på kvelden skulle vi ut sammen med hele familien her og vennene til Ambar og Roberto. Vi dro til en liten bar som serverte mat og alkohol. Vi hadde ikke spist på lenge så jeg var sykt sulten og etterhvert som alle andre fikk maten sin fikk jeg smake litt forskjellig og alt var skikkelig godt. Men de som jobbet der hadde glemt min og Anna sin bestilling så etter en og en halv time fikk vi maten men da var jeg så sulten at jeg hadde vondt i magen. Og når man er så sulten så spiser man gjerne litt for raskt også. Så da fikk jeg enda mer vondt i magen etterpå og siden alle snakket spansk rundt meg var det ikke så morsomt for meg uansett. Så da tok jeg og Anna taxi hjem. Vi ville ikke dra med de andre likevel fordi her er det helt vanlig å drikke og kjøre.



 


Lunsj på Agora kjøpesenter


 Første dagen inne i selve storbyen regnet det så da dro vi på et kjøpesenter for å kjøpe lunsj og shoppe. Ingen av oss endte opp med å kjøpe noe som helst men det er nok en bra ting siden vi begge skal flytte snart. Men det var i allefall noen spennende butikker der. Vi dro innon Bershka, Forever 21, Zara og Stradivarius. 

Senere spiste vi lunsj på et sted kalt La Dolceria. Maten var veldig god og selve kafeen var skikkelig fin. Etter å ha shoppet og spist dro vi hjem for å unngå den verste trafikken og for å gjøre oss klar til å feire bursdagen til Ambar som er hun ene Anna bor hos. Trafikken i Santo Domingo er helt tullete. Her snakker vi ingen regler, trafikk som står, menn som dirigerer osv. Jeg kunne sikkert skrevet et helt kapittel på den men det får bli til en annen gang. Jeg tror det rareste må fortsatt være han mannen som fraktet et stor spisebord på skuteren sin. 







Har du noen gang sett en "blomsterhage" inne i et kjøpesenter som dekker halve første etasje?



 


Første dagen i Santo Domingo


Flyet mitt landet rundt midnatt norsk tid og vi dro ganske rett fra flyplassen og hjem til Anna. Men her var det strømbrudd så vi spiste middag med lommelykter og hadde ikke noe varmtvann for å dusje. Litt morsomt siden det var mitt første inntrykk av huset og byen. Når jeg fikk se stedet vi bor på i lys syns jeg det var ganske fint. Og det paret vi bor hos er veldig koselige. 

I morrest sto vi opp veldig tidlig og jeg var utrolig trøtt ettersom det var litt for varmt til at jeg skulle få sove skikkelig. Vi satte oss i bilen og kjørte i over to timer for å møte familien til de vi bor hos. Etter å ha kjørt gjennom halve landet og forbi byen der Michael Jackson ble gift kom vi frem til et landevei. Veien var så dårlig at vi måtte enten ri på hest eller sitte på store pickup-er. Aller først ville de ha meg til å ri men det visste jeg var en dårlig ide så jeg fikk sitte bakpå bilen istedet. Jeg kan ikke si at jeg har sittet i lasteplanet på en pickup før mens den kjørte gjennom skogen gjennom bekker og alt mulig rart. Men det var utrolig morsomt. Etter en god stund i bilen på vei gjennom skogen og opp fjellet kom vi til et lite hus og en slags gård. Her tilbringte vi resten av dagen. Vi spiste masse god mat blant annet helstekt gris. Vi ridde hester, gikk turer, møtte familien og så på dyrene. Det var litt slitsomt for meg siden alle andre snakket spansk men det gikk greit. 























 


Tilbake i Tromsø


Etter en lang reise i går kom jeg endelig frem til Tromsø. Reisen startet litt før 12 og jeg kom frem litt etter 10. Man skulle ikke tro det tat så lang tid å reise til Tromsø fra England men det gjør det. Nå skal jeg ut den tur sammen med familien. 



 

Kristine Edvardsen

Hei! Kristine fra Tromsø. Er 23 år og bor for tiden i Trondheim. Denne bloggen kommer til å handle om hverdagslige ting og det som interesserer meg. Akkurat nå trener jeg til å gå opp Kilimanjaro i September og det kommer til å stå en del om dette fremover. Kontakt: Kristine_abc@hotmail.com


Kategori

Arkiv

Annonser



gratisdesign av lindalie
hits